Dette er Slipp Meg-bloggens 23. mai 1906. De innvidde vet at det betyr: Siste innlegg.

Han begynner å lukte surt nå. Du finner ham ikke på læreplanen lenger. Du finner sjelden noe om ham i avisene, og hvis du gjør det, er det i håpløse saker som denne. Du hører ikke noen prate om Ibsen lenger. Ibsen-året er tre år siden.

Dette bildet er fra en fabrikk i Hongkong. Her jobber 1700 kinesere dag og natt for å finne nye måter å tolke og modernisere Ibsen på. Det har gitt mange merkelige resultater.

Et dukkehjem med motorsykler og dvergtransvestitter. Nora Helmersom punker, prostituert, mann og chiwawa. Peer Gynt med lyssabler.Gengangere som koreansk fremtidsopera. Kunstnerne har gjort alt de kan for å blåse liv i Ibsen-ballongen – og som regel har den sprukket med et smell.

Jeg må ta min del av skylden. Slipp Meg-bloggen har holdt på i mer enn ett år nå, og det er lenge nok. Ibsen er død, og sånn skal det være. Mitt mål var å vise at det går an å modernisere Ibsen på andre måter enn å pervertere skuespillene hans.

Ibsen skal være et unnarenn som gir deg fart, høyde og oppdrift til å sveve bakken helt ned – på egenhånd. På denne bloggen har vi tatt utgangspunkt i Ibsen, og brukt tekstene hans til å diskutere ting som opptar oss i dag. På den måten er det fortsatt relevant å lese Ibsen. Til inspirasjon.

Vi må ikke gjøre ham så moderne og aktuell at han reiser seg opp av graven heller.

Hvordan ville det gått om Ibsen steg opp av graven? Jo, det ville vel gått med Ibsen som med alle andre som trenger en kickstart på karrieren: Han ville endt opp som deltager i «Skal vi danse?».

 
Det er alltid vanskelig å avslutte. Å finne de riktige ordene. Mon tro hvor lang tid Ibsen brukte da han skulle sette punktum i sitt aller siste verk, «Når vi døde vågner». Dager, kanskje måneder - eller kom det brått til ham som skjebnebestemt allerede fra det første pennestrøket i Skien?

Å dikte er å føre dommedag over seg selv, sa Ibsen. Han følte seg fanget av diktingen. Nettopp derfor føles de så befriende å lese, de siste ordene i hans siste verk, dette siste intense verset:

Jeg er fri! Jeg er fri! Jeg er fri!
Mitt fangenskaps liv er forbi!
Jeg er fri som en fugl! Jeg er fri!

Takk for følget. 

Har du noe på hjertet, send oss gjerne en mail på slippmeg@aschehoug.no. 

 (Hele artikkelen...)

 Leserinnlegg til Verdens Undergang, 21. okt.

Hei, du kjære leser. Jeg vil si deg noen ting:

I over hundre år har lærerne slitt med å lære bort Henrik Ibsens verker til pøbelungdom landet over.

Nå det nok!

Det får da være grenser for hva lærerne skal bruke tiden sin på. Nå er det på tide at det stilles et endelig ultimatum:

Enten må lønna opp, eller så må Ibsen vekk!

Hvis Bård Vegard Solhjell tror at han kan behandle lærere som om de var vanlige arbeidstakere, må han tro om igjen.

Rovdriften på lærere må ta slutt!

Som om ikke læreryrket er utfordrende nok fra før, lissom. Lærerstanden er full av slitere, av veteraner og av helter, av modige menn og kvinner som hver dag gjør sitt beste for å holde gammelt undervisningsmateriell ved like. Mange av notatene og forelesningsmanusene våre er så gamle at de blir til støv ved direkte berøring. Men for en lærer er det aldri rom for feil. Hvis en lærer mister forelesningsnotatet sitt, må han eller hun faktisk lage en helt ny forelesning!!!!

Men det bryr vel ikke du deg om, der du sitter trygt plassert i det stusselige «White trash democracy» som du kaller sosialdemokrati.

Hvordan har dere nerver til å kreve at lærerne skal gjøre Ibsen interessant og relevant for elevene? Hvor i kroppen finner dere mot til å kreve at lærerne skal klare å trekke de store linjene til moderne kultur, legge til rette for engasjerende debatter og finne inspirerende innganger til stoffet?

Jeg foreslår at vi lar lærerne gjøre med elevene som foreldrene gjør med barna:

Sette på en film og ta dagen fri!

Det er i hvert fall slik jeg ser det.

Undertegnet,
Bøygen

(Alle spørsmål kan rettes til vår talsmann, Bent Tollefsen.)

 

I sommer var jeg en tur i Kina. Der møtte jeg Ibsen. Flere ganger.

 (Hele artikkelen...)

 

 

 

 Ibsen-bloggen har tatt sommerferie, og som du kan lese under, var det på høy tid.
Fortvil derimot ikke, vi er tilbake allerede i august!

I mellomtiden kan du jo alltids bla litt i arkivet.
Det finner du til høyre.

Goood sommer! 

 

 

Møt Lupe Fiasco. Født i Chicago i 1981. Hjalp kjente rappere som Kanye West og Jay-Z før han selv slo igjennom med debutalbumet Food & Liquor i 2006. Året etter kom oppfølgeren The Cool. Nå har han bare ett album igjen før han legger opp for godt. Det får tittelen LupEND.

Et friskt pust, sa Jay-Z da Lupe slapp sitt første album. Det som gjør Lupe Fiasco til en av mine yndlingsartister, er nettopp den friske pusten. Hiphop-sjangeren har alltid hatt et rufsete rykte, ofte med god grunn. Kriminalitet, dop og vulgært kledde kvinner er vanlige ingredienser. Etter noen dager i ovnen på 220 grader får vi dampende musikkvideoer som serverer ukulturen for allverden. De fleste mister matlysten.

Det gjorde Lupe Fiasco også. Slik starter han låta Hurt Me Soul:

Now I ain't trying to be greatest
I used to hate hip-hop ... yup, because the women were degraded

Hvorfor bestemte den ihuga jazz-entusiasten Lupe Fiasco seg likevel for å gi ut tre hiphop-album? Jo, han ville ta et oppgjør med sjangeren, og det på sjangerens egne premisser.

Ved å lage låter som er tunge og dystre i tema, men likevel har en lett og fengende sound, kommenterer Lupe alt fra dårlige matvaner, hiphopens moralske forfall, amerikansk imperialisme, materialisering, gentrifisering og ikke minst sin egen dobbeltmoral. Og dét er bare hvis man skraper i overflaten. For hvis låta ikke kan tolkes på minst to måter, er det ingen Lupe-låt.

Dette er vår mann. Borgerskapsrebellen som tok et harmdirrende oppgjør med det bestående, med sine egne og sitt eget miljø. Til slutt også med seg selv. Akkurat som Lupe Fiasco nå gjør med hiphop og selverklærte «gangstas», gjorde Ibsen med borgerskapet og hvite overklassemenn.

Ett eksempel. Dette er et typisk Lupe-vers, fra låta Daydreaming:

Now come on everybody, let's make cocaine cool
We need a few more half naked women up in the pool
And hold this MAC-10 that's all covered in jewels
And can you please put your titties closer to the 22s?
And where's the champagne? We need champagne
Now look as hard as you can with this blunt in your hand
And now hold up your chain slow motion through the flames
Now cue the smoke machines and the simulated rain
But not too loud 'cause the baby's sleepin
I wonder if it knows what the world is keepin
up both sleeves while he lay there dreamin

Det er mye galt med hiphop, ingen tvil om det. Selv om unntakene er mange, stammer store deler av hiphopens tankesett fortsatt fra 1800-tallet. Spesielt kvinnesynet. Henrik Ibsen sparket oss ut av 1800-tallet og inn i fremtiden.

Vil Lupe Fiasco kunne gjøre det samme for hiphop?

  

Henrik Ibsen var dobbeltmoralens verste fiende. Han gjorde alt han kunne for å bekjempe den. Men lyktes han?

Valla-saken husker vi fortsatt. LO kjemper mot mobbing på arbeidsplassen, mens LO-lederen selv er en mobber. Dobbeltmoral, ropte folket.

Den håpløse kostholdsdebatten prøver vi å glemme. Den var sånn: Først lærer vi barna at en viss type mat er usunn; deretter bruker vi den samme maten til belønning, overtaling, kontrollering eller sanksjonering av ungene. Dobbeltmoral, ropte kostholdsekspertene.

Så kom prositusjonsdebatten. Noen prostituerte måtte betale restskatt på inntekter de hadde fra prostitusjon. Dermed ble staten en slags hallik. Staten sier altså at prostitusjon ikke er arbeid, men innkrever skatt likevel. Dobbeltmoral, ropte SV.

Gro Harlem Brundtland, stakkar. Som politiker brukte hun mye tid på å gjøre livet vanskelig for nullskatteytere. Som pensjonist ble hun selv beskyldt for å være nullskatteyter. Dobbeltmoral, ropte Folk med stor F.

Så ville Rød Ungdom prøve seg. «Norske toppolitikere», sa de, «som i disse dager angriper AFP-ordninga på det sterkeste, kan sjøl kan gå av med feite pensjoner allerede tidlig i 50-åra». Helt ålreit forsøk på å kneble borgerskapet for dobbeltmoral, ropte vi.

Deretter investerte oljefondet penger i Playboy, samtidig som finansministeren er SV-er. Dobbeltmoral, gaulet Dagens Næringsliv.

Så kom Eliot Spitzer til verden. Han hadde brukt mesteparten av livet på å fordømme prostitusjon, men ble selv tatt med buksene nede. Dobbeltmoral, ropte journalistene.

Så sa Morten Krogvold at vi «viser ungdommer så utrolig mye møkk, så mye dop, utroskap, løgn, sex og vold at jeg rødmer når jeg går på kino med stedøtrene mine». Likevel sensurer Trondheim kino en reklamefilm for Jack Sturges bilder av nakne småjenter. Dobbeltmoral, skrek en hes Krogvold.

...

O dette er bare noen av dem som er blitt beskyldt for dobbeltmoralisme. I tillegg kommer IOC, USA, muslimer, kristne, Facebook, jøder, spilleautomater, Hillary Clinton, sykkelsporten, Røde Kors, Barack Obama, bistand, miljøaktivister, Ap, SV, FrP, Venstre, KrF, Høyre, Helene Rask, FN... Og så videre.

Vi er visst alle blitt dobbeltmoralister. Snart kommer trippelmoralisten.

Hva slags dobbeltmoral irriterer deg mest?

Alzheimers er en spesiell sykdom. For det første er den er uhelbredelig. For det andre angriper den hodet.

I Gengangere har Ibsen gitt Osvald den tabubelagte syksommen syfilis. På Ibsens tid utviklet syfilisen seg ofte til sinnssykdom, så også i stykket.

I går fortalte tidligere fiskeriminister Jan Henry T. Olsen at han har fått Alzheimers. Samtlige medier kastet seg over saken. Ordlyden var oppsiktsvekkende. Olsen «sto frem», «innrømmet» og ble av flere omtalt som «modig».

Hvis Olsen hadde fått en sjelden kreftform, ville det neppe nådd avisene. Ikke engang om han ble rammet av et sjeldent syndrom.

All ære til Jan Henry T. Olsen. Han er en bra mann, og fortjener alt godt. Men hvorfor kaller vi ham modig?


Og hvorfor føles denne illustrasjonen så klam?

- Byggmester Solness markerer kanskje begynnelsen på slutten for Ibsens forfatterskap.
- Carl Ivar Hagen markerer kanskje begynnelsen på slutten for noe enda viktigere.

Solness er en byggmester og selvlært arkitekt som har nådd toppen av sin karriere. Likevel er han ikke fornøyd. Som ung mann slo Solness seg opp på andres bekostning, blant annet gjennom strategisk giftemål og utkonkurrering av en tidligere arbeidsgiver.

1973. Carl Ivar Hagen begynner i politikken, i Anders Langes parti. Året etter oppstod det strid om hvorvidt partiet skulle ha et gjennomarbeidet partiprogram eller ikke. Hagen ville bygge et parti med vedtekter, program og organisasjonsapparat. Striden førte til splittelse, og utbryterne dannet Reformpartiet med Carl I. Hagen som formann. Anders Lange døde like etter, den 18. oktober 1974, og Hagen ble stortingsrepresentant for Reformpartiet. Mest kjent er han nok likevel som mannen til Hu Med Håret.

I flere år har Solness hatt den unge Ragnar i sitt rede. Nå ønsker Ragnar å fly.

2006. Siv Jensen blir ny formann i Fremskrittpartiet.

Solness føler seg truet. Ungdommens nye idéer og livskraft puster ham i nakken. Han synes ikke han har oppnådd det han ville, hverken i kunsten eller kjærligheten. Selv sier han det slik: "Jeg har drømt om å bygge tårn, men har bygget hus".

Carl I. Hagen: «Mitt mål er at FrP skal bli Norges desidert største parti. Og når det skjer, er det naturlig at det største partiet også får statsministeren.»

Mot slutten av stykket har Solness bygget et nytt hus for seg og sin kone. Hans unge flørt egger ham opp til å klatre til topps i husets tårn. Når han er på toppen, roper hun ut i triumf mens hun vifter med et hvitt sjal. Da mister byggmesteren balansen. Han faller i døden.

2007. The Hagens pusser opp sitt nye hus. Eli Hagen ga ut bok om sjalusien mot Siv Jensen. Sjefen sjøl klatret til topps - og ble visepresident på Stortinget. Foreløpig holder vi balansen.

Det var historien om to menn som drømte om å bygge tårn inn i himmelen. Uten sammenligning for øvrig.

I aller siste del av føljetongen «midlertidig idétørke, her har du noen internettlenker» har jeg gravd etter gull i NRK-arkivet. Jeg fant diamanter.

 (Hele artikkelen...)

Politiske kommentatorer spretter frem fra hvorsomhelst og nårsomhelst i disse dager. Jeg satte meg ned med Henrik Ibsen og ba ham synse litt om den siste tidens begivenheter. Det ble sånn passe vellykket. Han var ikke særlig snakkesalig, men ved hjelp fra denne siden, fant vi ut av det til slutt.

 (Hele artikkelen...)

I et innfall av topp-ti-mani, vil jeg gjerne presentere enda en liste.
Denne gang en liste over historiens ti beste «siste ord».

 

 (Hele artikkelen...)

Det er ikke så lett å finne gode grunner til hvorfor man bør lese Ibsen. Ofte er det jo vanskelig å finne gode grunner til å lese bøker i det hele tatt. Nedenfor har jeg gjort et forsøk på å finne ti gode grunner. Med vekslende hell.

 (Hele artikkelen...)

Internett. Gotta love it!

Nedenfor finner du en samling Ibsen-relaterte filmer.
Noen rare, noen morsomme, noen skumle og noen bare ekle. 
Akkurat sånn det skal være - på YouTube. 

 
En klassisk KLM-sketsj. Herlig!

Les videre for flere tips!  (Hele artikkelen...)

Et ganske flåsete Ibsen-inspirert dikt om Tor Erling Staff: 

I Oslo jeg grov efter guld.
Hele byen var af gøglere fuld.
Den ene kunde tegne klovner med sin neve;
en anden kunde ikke danse og viste det på TV;
en tredje, hørte jeg, gjorde bøker
mens han drakk seg full og boret igennom byen på skjeve.

Til dette gøgler-stævnet kom også Fanden; –
vilde prøve sin lykke, som så mangen anden.
Advokat han var og hans fag var dette: på et vis
kunne han grynte som en gris.
Hans personlighed trak, skønt han ej var potent.
Huset var fuldt og forventningen spændt.
Frem trådte han i kappe med svajende fliger;
man muss sich drappiren, som tyskeren siger.
Men ind under kappen, – hvad ingen vidste, –
havde han klart en gris at liste.
Avisene var der og vekk med diskresjonen,
for nu begyndte endelig præstationen!

Fanden, han kneb; og grisen gav tonen.
Det hele blev holdt som en fantasi
over grise-tilværelsen, både fanget og fri;
til slut et hvin, ved slagterens stik; –
hvorpå Fanden bukked ærbødigt, og gik. – 
Skriket blev af folk både drøftet og dømt; 
og Fanden han blev både lastet og berømt; –
nogle fandt røstens udtryk for sprøyt;
mens andre fandt dødsskriget altfor drøyt; –
Alle var dog enige om: det her det
går ikke innunder ytringsfridom. –
Se, det fik fanden, fordi han var dum
og ikke beregned sit publikum.

Han burde skreket ned i en gjødselkum.